Gleder, skuffelser og sorger
Så var årets Toppserie gjennomført. Noen lag har skuffet, noen har overrasket og noen havnet vel akkurat der de kunne forvente.
For å begynne med det positive først. Røa vinner serien med 15 poeng, og en meget sollid målforskjell. For et lag som vant serien ifjor er det imponerende å gjenta suksessen i et år hvor alle skal slå dem. Kontunuitet kombinert med evnen til å fornye seg har vært suksessfaktorer, og importen Sarah Huffman kom inn som et friskt pust i høstinnspurten.
Vi må vel også kalle det imponerende det som Team Strømmen har prestert denne sesongen. Fra å være et lag som man forventet like bak Asker, Røa og Kolbotn har de vist en imponerende teft på spillermarkedet. Med en bunnsolid kamprekke fra mai og ut sesongen endte laget til Hege Riise opp på sølvplass. Selv ikke tap for Arna Bjørnar i siste serierunde kunne ødelegge en av Toppseriens mest gledelige overraskelser.
Av skuffelser kan man vel først og fremst nevne Trondheims Ørn. Et lag av mange unge lovende aldersbestemte landslagsspillere, og med et tradisjonsrikt navn, bør ende høyere på tabellen enn en 9. plass. Faktisk så skal det være fysisk umulig å havne lenger ned med det spillermaterialet klubben har til rådighet.
En annen skuffelse er Kolbotn. Selv om det nesten ble medalje og endte opp som nummer 4 så kunne man forventet mer av laget. Jeg tippet dem som gullfavoritter før sesongen. Med 7-8 spillere i startoppstillingen med A-landslagserfaring burde også dette vært realistisk. I likhet med Trondheims Ørn er det vel det laget som har fått minst ut av sitt disponible mannskap i år.
Nedrykket til Fart var vel ikke annet enn ventet. Et mindre helhjertet forsøk på å tilpasse seg hverdagen i Toppserien har man ikke sett på lenge. Ingen spillerforsterkinger av betydning, og et år preget av baklengsmål er beholdningen. Litt glede var det likevel å spore etter Karset sitt hat trick og et poeng mot Klepp.
Larvik var heller ikke mer forberedt enn de strengt tatt burde være i forkant av sesongen. De gjorde riktignok noen stunt utpå vårparten for å forsterke stallen, men tiltakene var ikke sterke nok. Derfor kom ikke det nedrykket heller som noen stor overraskelse.
Av andre gledelige ting som har skjedd gjennom sesongen bør vel Stabæk sin redning av Asker stå høyt i kurs. Det var betryggende å få de gode Askerspillerne inn i trygge økonomiske rammer. Fra nå av er det å håpe at det er på den sportslige fronten fokuset rettes, og man kan glede seg over årets bronsemedalje.
Årets spiller kommer fra nettopp Asker. Lise Klaveness har vært dominerende i årets Toppserie. Vi får bare håpe at jenta snart ser på det som en stor ære å representere landet sitt. Landslaget trenger Lise nå, og kanskje trenger Lise å bevise at hun holder høy standard også internasjonalt?
Permalink
Del med andreSkippy en ekte målgarantist
Nå er vi i innspurten av årets Toppserie, og kampen om toppscorertittelen er åpen mellom mine to tidligere lagvenninner Lene Mykjåland og Kristy Moore.
Kristy leder for øyeblikket med 19 fulltreffere, noe som er utrolig sterkt for en spiller på midtsjiktlaget Fløya. Selv om Kristy nå har etablert seg som en ekte Tromsøværing er hun fortsatt et eksotisk innslag i Toppserien. Jenta har tatt mange skritt på veien for å bli så god som hun er i dag.
Født i Australia som en ekte atlet med et brennende ønske om å spille Aussie Rules. For de som ikke kjenner til sporten så er det omtrent som amerikansk fotball, men blottet for regler. Som jente var ikke dette lov å spille, så fotballen ble redningen for Kristy. Det har vel verken hun eller de klubbene som har hatt æren av å ha henne i stallen noen gang vært lei seg for.
Kristy rakk å få med seg et par uoffisielle landskamper for Australia før hun ble oppdaget av den engelske førstedivisjonsklubben Barnet. Her klarte hun å bli ligaens toppscorer før hun kom til Fulham FC. Spillerne i Fulham var på den tiden helprofesjonelle. Kristy var ikke det, men jobbet i posten. Hun begynte tidlig på jobb, fullførte postruta mye raskere enn Postman Pat, og rakk treningene i Fulham. Den innsatsen hun la ned, og de sterke holdningene hun viste ble til slutt belønnet med en proffkontrakt. Dette var det ingen i Fulham som noen gang angret på. Vi fikk en medspiller med god fart, en enorm innsatsvilje og evnen til å gå rett på mål.
Da eventyret i Fulham tok slutt forsvant spillerne i alle retninger. Jan Aksel Odden som da var i Fløya klarte å sikre seg blant annet Kristy. Ingen kan vel si at det var en dårlig investering. Hun har vært en målgarantist siden hun kom til Tromsø. Forrige serierunde bøttet hun inn 5 mål mot Kattem, men de seks scoringene mot Kolbotn i 2004 henger vel likevel høyest blant Kristy sine enkelprestasjoner.
Det er artig når noen som tar valg utenfor den tradisjonelle veien lykkes. Kristy reiste fra Australia til England for å satse fotball. Ble altvinnende i Fulham, og engelsk landslagspiller siden hun hadde engelsk mor. For å utvikle seg videre reiste hun til Fløya selv om dette kostet henne landslagsplassen i England. Tøffe valg har ført henne dit hun er i dag. Slike ting fortjener belønning.
Belønningene kom i form av medaljedryss i Fulham, «årets spiller» i 2004, og toppscorertittelen samme år. Blir belønningen dette året en ny toppscorertittel? Eller dukker det opp et eksotisk innslag fra det blide Sørlandet og stjeler den foran nesa på Adelaide-jenta? Den siste serierunden gir oss svaret. Uansett hvem av dem som tar tittelen blir det en blid og humørfylt jente som blir årets toppscorer. Men man blir vel kanskje blid og glad når man scorer mye mål.
Ingen vinner. Bare tapere
Så har landslagssjef Bjarne Berntsen hatt møte med Røa-jentene. Konklusjonen ble som før møtet. Ingen av de 5 spiller videre på landslaget. Samtidig kom det ikke frem noe som helst mer i offentligheten enn det som har vært kjent tidligere. Da er vel også saken ganske klar, eller rettere sagt fortsatt like uklar. Mangel på kommunikasjon, dårlig kommunikasjonskvalitet og uenighet om hvordan landslaget bør drives er det som kommer ut.
Dette er ikke nok til å avsette en landslagstrener. Det er heller ikke nok til at han i det hele tatt bør vurdere sin stilling. Om det ligger mer bak saken enn det som kommer fram vil bare bli spekulasjoner.
At det finnes svikt i kommunikasjonen er ikke noe nytt innenfor idretten. I en lagidrett med mange involverte individer vil det alltid være ulik oppfattelse av både budskap og måten dette formidles på. For å få til en tilnærmet optimal situasjon når det gjelder kommunikasjon er man avhengig av tid, prøving, feiling og tilvenning. Alle parter er avhengig av å gjøre sine tilpasninger for å få dette til å fungere.
Når det gjelder uenighet om hvordan et landslag skal drives er det jo ikke rart at det finnes ulike oppfatninger. Det er faktisk derfor man ansetter en landslagssjef som skal stake ut kursen og ta de nødvendige beslutningene. Disse kan være populære eller upopulære. Uansett så må de taes, og det er ikke rom for demokrati i alle avgjørelser. I så henseende gjør bare Bjarne Berntsen det han har blitt ansatt for å gjøre, og NFF som er hans arbeidsgiver velger å uttykke sin fulle støtte.
Jeg kan ikke se noe konkret som har blitt påpekt fra Røa-jentene som bør svekke landslagssjefens posisjon. Med så tilslørt og uklar kritikk som har kommet frem så fremstår jentene som svært lite tydelige. Når det er sagt er det ikke sikkert de fremstår slik i et lukket møte, men ved å si A uten å si B offentlig plasserer de seg selv i en slik situasjon.
Dermed er det ingen tvil om at det er Bjarne Berntsen som kommer seirende ut av denne situasjonen. Samtidig er han taper ved at han ikke lenger kan plukke 5 av Toppseriens beste spillere ut i fremtidige landslagstropper. Uansett har vi ikke mange nok klassespillere i dette landet til at dette ikke får sportslige konsekvenser for landslagets prestasjoner.
Situasjonen mellom partene ser nå veldig låst ut. Dette er hva NFF nå må ta stilling til. At ledelsen i forbundet til nå har holdt seg borte tyder på at de har hatt tillit til at landslagssjefen skal komme spillerne i møte, og klare å løse saken. Paradoksalt nok har kanskje dette hatt motsatt effekt ved at jentene føler at de ikke blir tatt på alvor av sin arbeidsgiver, og dermed har saken blitt ytterligere fastlåst.
Derfor må nå NFF ta et oppklarende møte med jentene. Kan saken løses? Hvem må spise kameler? Vi lever i et fritt land, og det er opp til jentene selv om de fortsatt vil spille på landslaget. Det er lov å ha meninger. Det er lov å ta standpunkt, og det er også lov å følge fjellvettreglene. Regel nummer 8 sier: «Det er ingen skam å snu». Dette gjelder alle parter. Lykke til.
Sjefsavgjørelsen
1
Ikke helt A4
Verdige seriemestre
Høstens slager
Fusjonen opp i røyk
1
Jenter fra Bergen e´ nokke for seg
1
Ingen vil ha Solveig!
Trøkket på Jæren
Refleksjoner rundt serierunden
1
Sløste bort tidenes mulighet?
1
Med gull i sikte
1
Ingen krise i Trondheims-Ørn
1
I just call to say I love you
Kombinasjon som viser klasse
1
En søster i Brasil
1
